Følelser ved ammeslutt

ammeslutt
 Jeg har tidligere skrevet om følelser knyttet til amming med både fysiske og psykiske årsaker og utfall. Men nå skal jeg snakke om følelser tilknyttet ammeslutt.

For det er langt i fra alle som har et uproblematisk forhold til det å slutte med ammingen. Noen synes det er en lettelse å slutte etter kanskje å ha hatt en trøblete ammeperiode med mye smerter, betennelser og så videre. Andre synes de har ammet lenge og gleder seg til å få «kroppen sin tilbake». Men for andre igjen vil ammeslutt kunne medføre en sorgprosess, og for noen til og med en depresjon.

Når ammingen slutter raskt
Det henger sammen med én eller flere faktorer. Først og fremst vil det ofte være av betydning hvor raskt du slutter å amme. Noen må for eksempel av ufrivillige årsaker droppe ammingen på svært kort tid. Ammeslutt gjør noe med kroppen din rent fysisk. Og skjer det fort, vil det naturlig nok ikke gi kroppen din tid til å tilpasse seg gradvis. For at man skal kunne amme, så er man jo proppfull av hormoner som lager melk og som driver den ut.

Jeg snakker selvsagt om gode gamle prolaktin og oxytocin. Og begge disse hormonene har en tilleggseffekt – nemlig at de gir oss en følelse av velvære og kjærlighet. På én måte kan vi kanskje si at vi er rusbrukere av disse hormonene mens vi ammer. Bråslutt i ammingen vil gi oss et brått fall i disse hormonene, og da har du nok allerede regnet ut at dette vil kunne påvirke oss i stor grad også psykisk. Velvære-hormonene, rusen vår, ble tatt fra oss. Det er derfor normalt å kunne føle seg nedstemt i forbindelse med ammeslutt. Og ikke nok med det, vi blir liksom «frarøvet» den formen for fysisk kontakt med barnet. De rolige stundene med barnet tett inntil. Hudkontakten når munn og kinn møter pupp. Symbiosen av fysisk og psykisk tilfredsstillelse når barnet får mat, samtidig som at dere koser dere sammen.

Man kan gjøre overgangen til ammeslutt lettere hvis man gjør det over tid. Det skjer som regel naturlig hvis man fortsetter å amme så lenge dere begge har lyst. At et barn i noen dager ikke vil ta brystet, trenger ikke være tegn på at barnet ikke lenger vil ammes – det kan være såkalt brystnekt av ulike årsaker. Og i de tilfellene så vil barnet «plutselig» søke seg tilbake til brystet igjen. Er du ikke klar for å slutte å amme, så venter du litt og ser hva som skjer. Imens kan du pumpe/håndmelke deg.

Men skal du avvenne barnet ditt fra brystet, så er det lurt å ta det så sakte som mulig. Det kan anbefales å kutte ett måltid av gangen pr. uke for å gjøre det så skånsomt som mulig for kroppen din – og ikke minst for barnet som skal avvennes. Da vil du veldig sakte trappe ned på hormonutskillelsen i kroppen, og dermed gjøre prosessen mindre brå.

Men for all del – det handler ikke bare om hormoner, det handler også om hva man personlig føler i forhold til amming av barnet sitt.

Mine egne erfaringer
En kortversjon av mine egne følelser i forhold til dette. Selv har jeg ikke ammet på over 15 år, men jeg savner det fortsatt. Veldig. Jeg har fantomutdrivingssmerter til stadighet, og da kjenner jeg veldig på savnet av velværefølelsen. Jeg var en av de som fikk et skyll av beruselse hver gang melken strømmet. Jeg sluttet å amme minstemann tidlig, fordi jeg trodde jeg ikke produserte nok melk. Begynte med flaske, og selvsagt spiste han jo opp alt i den. Et sikkert tegn på at det jeg hadde ikke var nok, trodde jeg… Da ble det flere flasker og mindre melk. Jeg hadde aldri hørt om kveldsuro (trodde han bare var sulten), og ettersom jeg hadde overproduksjon med førstemann (det satte jo standarden for hva jeg skulle forvente), så ble jo en normal produksjon forvekslet med «lite melk».

Skulle så gjerne visst det jeg vet i dag – da ville jeg fått et mye lenger ammeforløp. I stedet ble det nesten bråslutt for meg. Ufrivilllig. Det føltes som et stort tap, og jeg kan huske min følelse av mislykkethet, sinne og sorg. Alt i en blanding. Det tok ikke så lang tid før det gikk over, men det kom likevel noen stikk i hjertet nå og da. Jeg kan fortsatt kjenne det stikker, men ikke så det gjør vondt lenger.

Noen kjenner sorg
For andre kan dette med en lang ammetid, kanskje med flere barn etter hverandre, føre til at man gruer seg til det skal ta slutt. Sorgen kommer krypende så fort du merker at lille begynner å minste interessen. Det som for noen kan føles som en lettelse, kan for andre bli en tung tid i livet. Humørsvingninger er helt normalt i ammesluttperioden. Det er viktig å vite. Det trenger ikke bare være tristhet, det kan være kort lunte også. Tilgi deg selv for det.

Normalt vil hormontapet stabilisere seg i løpet av et par uker etter ammeslutt. Nedstemtheten og humørsvingningene vil lette litt, og man «kommer over det» til en viss grad. Men skulle du være en av de som føler at du bare fortsetter å synke nedover, så bør du søke hjelp til å få snakke om det. Noen går inn i dypere depresjoner og trenger en hånd å ta tak i slik at man kommer seg opp igjen. Det er ikke helt uvanlig, det er ikke noe å være flau eller skamfull over. Det er menneskelig. Men tillat deg å ta imot den hånden om du trenger det.

Fortsett med nærhet
Når ammeslutt er et faktum, så sørg for å ta godt vare på deg selv. Hjelp hormonene dine med å tilpasse seg ved å fortsette å ha mye kos og nær kontakt med barnet ditt. Benytt enhver anledning som barnet søker ro. Og er du heldig å ha en kjæreste eller partner, så kos og kyss litt på ham også. Da blir stemningen fort god. Le sammen. Finn på lystbetonte aktiviteter! Pass på å sove godt. Forsøk å finne lykkemomenter i hverdagen både med og uten barn.

Og som all annen avslutning på det som er godt: Ikke vær bare trist for at du mistet det – vær også glad for at du hadde det!

Klem fra ammehjelper Tonje

Related posts

Legg inn en kommentar