Hjelp- jeg er i «svigermoralderen»!

 

Jeg kaller det svigermoralderen. Den alderen når vi selv begynner å få så voksne barn at vi står i «fare» for å bli svigerforeldre og bestemødre før vi aner det. Når vi blir den eldre generasjon som ivrig leter frem gammelt babytøy som vi har et bittelite håp om at skal brukes på et lite barnebarn. Og at vi kan videreformidle (formane?) hvordan vi i vår familie har taklet tiden med runde mager og spedbarnsgråt.

Jeg var nylig samlet med en gjeng venninner- spredt i litt ulike aldere, og en av de yngste er gravid. Selv er jeg godt inn i 40-årene og det begynner kanskje å nærme seg en tid hvor jeg ikke lenger er «bare» mor lenger. Praten faller da naturlig på graviditet, fødsel og amming. Sistnevnte tema hadde antagelig ikke blitt påspandert oppmerksomhet engang hadde det ikke vært for at noen nevnte at jeg er barnepleier som også jobber frivillig som ammehjelper og nylig har tatt videreutdannelse i ammeveiledning. Så snart dette var nevnt kunne jeg oppfatte flere megetsigende blikk fra den eldste garde- «Å ja, hun er jo blitt sånn fanatisk ammepressdame!»

Jeg nærmest hørte ordene lå bevrende i luften, men de ble bare ikke sagt. Og i samme sekund ante jeg hva som måtte komme- og jeg hadde rett. Egne ammeerfaringer. Og ikke av den gode sorten. Historier om at de ikke fikk melk selv om de ammet så blodspruten sto, om pressende barselpersonell som på død og liv ville de skulle amme, om barn som ikke tar brystet etter fødsel, om pumpepress og barn som aldri blir fornøyd. «Ikke la barnet ligge for lenge»! Om den reddende engel som sa at de kunne gi barnet morsmelkerstatning på flaske i stedet – og barnet som har vokst opp på det og lever godt i dag. Delamming er bare stress- bedre med bare erstatning da. Om matskjemaer og mas om at «babyen må ha mat»! Ja det er jo ikke godt å argumentere mot at stress og mas på en stakkars mor i sin aller mest sårbare stund (som egentlig skal handle om kjærlighet til det nyfødte barnet) kan gi traumer som varer. Ikke én av de nevnte hvor viktig og flott jobb det kan være å amme. De husket bare det negative.
Har en følelse av at den gravide i den settingen jeg var i ikke akkurat gleder seg ytterligere til den forestående ammeperioden……

Og så prøver jeg da, å forsvare mitt engasjement som ammeveileder. Å formidle at det er nettopp slike historier jeg ønsker at neste generasjon skal få slippe å fortelle! Jeg vil at neste generasjon skal fortelle om all den gode hjelpen de fikk. Hvordan de ble godt forberedt på hva som venter. At å gå inn i barseltiden med de rette forventningene, senkede skuldre og vissheten om at alt skal gå bra er det eneste de trenger å tenke på. At uansett hvordan tiden etter fødsel arter seg for den lille – så skal mødre få god informasjon og veiledning. Jeg har ikke amming som jobb og «hobby» for å presse noen. Jeg både respekterer og veileder også de som ikke ønsker å amme barnet sitt. Men jeg har et brennende ønske om at de som faktisk vil amme skal få det beste utgangspunktet og den beste hjelpen videre enten de fullammer eller delammer!
Dessverre druknet ordene mine i alle historiene. Slaget var ikke tapt, men jeg valgte å gå for en lystig stemning og fikk temaet over på noe annet. Men dette blogginnlegget kom over i latensfasen der og da.

Vi er ikke der jeg ønsker at vi skal være helt ennå. «Svigermorgenerasjonen» er ikke død – det kommer en til. Det blir du en del av enten du vil eller ikke. Men jeg håper det blir fler av dere i den som kan fortelle de gode historiene! Som kan støtte sine barn og medsøstre som vil amme – heller enn å skremme vettet av de…..
Er det godt og støttende å høre om noen andres dårlige ammerfaring? Prøv heller å snu på det og fortell hvordan neste generasjon kan unngå å havne i samme situasjon hvis du var en av de som syns det var vanskelig. Alle har vi hatt en eller flere episoder hvor amming ikke bare var en dans på roser- i såfall var det torner på stilkene. Fortell heller hva du lærte av det!
Til deg som skal amme: Dårlig ammeerfaring hos moren din er ikke arvelig med mindre man lar det være utgangspunktet for egne forventninger.

Vi har en facebookgruppe med over 17000 medlemmer som følger med hver dag og stiller spørsmål. Undrer meg på om de gjør det fordi det føler seg presset til det? Ja – noen føler kanskje det. Men mange tar kontakt for at de føler det motsatte, og vil ha støtte på at amming er greit å fortsette med. Og vet dere, Ammehjelpsgruppen er for alle som ammer- uansett mengde og lengde. Uansett om du vil ha hjelp til å starte eller avslutte.

Slik vil jeg være. Jeg vil gi råd som støtter – uansett. Min egen ammeerfaring betyr i prinsippet null og niks. Min erfaring er ingen andres. Men jeg vet at det å være der for noen, å komme med positive ord og konstruktive råd er det aller beste. Å støtte og veilede som best jeg kan, både på føde/barselavdelingen og som ammehjelper. Men ikke minst som «svigermor».

 

 

Related posts

Legg inn en kommentar