Keiserens nye klær og statlig kvinnediskriminering

Kronikk utgitt i Klassekampen 1. August 2017

I eventyret Keiserens nye klær jubler ministre og andre toneangivende over de fine nye klærne til keiseren. De tør ikke annet, selv om klærne er usynlige. Da kan nemlig andre tro at de er udugelige. Det gjelder jo å være politiske korrekt! Omsider er det et lite barn som roper ut sannheten: ”Men han har jo ingen klær på!” Da våkner endelig folket.

Trenger vi en tilsvarende oppvåkning i Norge? Her er en annen åpenbar sannhet, som i disse dager fornektes: En kvinne som har født trenger barseltiden for å komme seg og for å gi barnet en best mulig start.

Alle høringssvar som støtter dette ble ignorert etter regjeringens høringsrunde til ny likestillingslov. Kvinnen som har født har i dag ingen særrettigheter. Det kom inn rundt 80 høringssvar som problematiserte nettopp dette. Mange kom fra spesielt meningsberettigede instanser, som Jordmorforeningen, Landsgruppen av helsessøstre, flere juridiske fakultet. Her ett eksempel, fra foreningen for norske gynekologer og fødselsleger, NGF:
”Den ulike belastningen på mann og kvinne under graviditet, fødsel og barsel må avspeiles i reglene for permisjon etter fødsel. Som norske gynekologer og fødselsleger mener vi at norske kvinner må sikres rett til en egen 12 ukers barselpermisjon etter at de har født, FØR den delbare foreldrepermisjonen med mødre- og fedrekvote tar til. Denne retten fremgår av EØS-direktiv 92/85, som Norge er rettslig forpliktet til å følge. Vi ber våre lovgivere om at denne retten sikres gjennom den nye Likestillingsloven.»
Lovgiverne har ikke tatt hensyn til dette. Hva er hensikten med høringsrunder, hvis så tallrike og vektige innspill ignoreres?
Norge er rettslig forpliktet til å følge EØS’ barseldirektiv. Det slår fast at en kvinne har rett til 12 ukers barselpermisjon etter å ha født. Denne separate rettigheten kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen. Dette er bekreftet av EU-domstolen og innført f.eks. i vårt naboland Danmark.

Norge har gått den omvendte veien. Den totale permisjonstiden har økt, men moren har i dag rettslig krav på en stadig mindre andel. Plutselig har norske fedre fått nøyaktig like lang øremerket kvote av permisjonen som barnets mor. Men hvem er det som har vært gravid? Hvem har født? Hvem ammer dag og natt, mange ut barnets første leveår, som anbefalt? De fattige seks ukene moren får være hjemme rett etter fødselen trekkes fra hennes totale kvote. Stikk i strid med EØS’ barseldirektiv.

Norske fedre flest ”gir” det meste av den delbare permisjonen til kvinnen som har født hans barn. Han ser nok hva som er best for begge to, og dermed for hele familien. Men hun skal ikke være avhengige av mannens velvilje, av å måtte forhandle. Kvinner er ofte i en spesielt dårlig forhandlingsposisjon nettopp på denne tiden…. Hun skal ha rett, først til en egen barselpermisjon, og etter den rett til å ta ut første del av den delbare foreldrepermisjonen. Norsk lov åpner for såkalt positiv diskriminering, med skjevfordeling der det er åpenbar grunn til det. Sjelden er det så klart som i denne saken.

Jeg hører alt bruset fra de forurettede mannesaksmennene, fra arbeidslinja-framfor alt-folket, fra mødrene som har tatt ut kort permisjon, fra millimeter-feministene som overser at likestilling ikke er det samme som likhet.

Så la meg bare slå fast hva jeg mener:

1) Far er viktig, også for spedbarnet. Det er gledelig at fedre i økende grad tar del i babyomsorgen. Pappa-kvote er topp. Den bør være obligatorisk, og gjerne lenger enn i dag. Men den bør normalt tas på slutten av foreldrepermisjonen.

2) Likestilling er viktig, men å behandle ulike situasjoner likt utgjør diskriminering. Når det gjelder å frembringe barn er situasjonen svært ulik for kvinne og mann. Om kvinnen får rett til rundt 12 ukers egen barselpermisjon vil det si at hun med to barn totalt ”taper” et halvt år av hele yrkeskarrieren, sammenlignet med barnets far. Det er ikke her årsaken ligger til forskjellen på menns og kvinners lønnsnivå.

3) Amming er viktig – både for barnet og moren – og påvirker begge langt inn i fremtiden. Det går greiest for de fleste å amme i ett år, som anbefalt, når mor og barn er sammen de første åtte månedene. Senere funker amming oftest bra i kombinasjon med yrkesaktivitet. En egen øremerket barselpermisjon og rett til den første perioden av den den delbare foreldre-permisjonen holder. Det er mulig innen dagens totale permisjonstid.

Kvinner er selvsagt ulike. Noen lengter tilbake til jobben ganske raskt. Det bør de kunne velge. Mange slutter å amme når de begynner å jobbe. Det bør de også kunne velge. Helst uten dårlig samvittighet. Men det bør være et informert valg.

Når barnet i eventyret roper ut sannheten om keiserens manglende klær tør plutselig alle de andre også å si det de egentlig har sett hele tiden. Dermed må vi tro at den stakkars keiseren endelig får tilbake ordentlige klær så han slipper å fryse. Når skal norske kvinner få tilbake en ordentlig barselpermisjon, så de slipper å ha det så tøft? Når skal loven støtte barnets beste?

 

Gro Nylander, fødselslege dr. med.

 

Related posts

Legg inn en kommentar