8.mars, fødestreik og moderskapets renessanse

– Få far hjem! ropte vi mens vi marsjerte i 70-tallets første 8. marstog, en brusende bølge av mer og mindre velorganisert kvinnekamp. Vi krevde ikke bare lik lønn, barnehager og bedre fødeforhold. Vi ville til og med at far skulle ta seg mer av hjem og barn. Da kunne vi velge andre karrierer enn husmor og mor.

Av Gro Nylander, lege dr. med.
Spesialist i fødselshjelp, gynekologi og medisinsk genetikk
Ett av de første aktive medlemmene i Ammehjelpen
Æresmedlem i Ammehjelpen

En forkortet utgave av denne teksten er publisert i Aftenposten.

Slik har det gått. Takket være kvinnekamp og politisk vilje er Norge et av verdens mest likestilte land. Fedre flest bidrar mye mer hjemme. Barn flest får barnehageplass. Betalt permisjon etter fødsel er stadig blitt utvidet og deles mellom foreldrene. Så da er vel alt vel?

Eller – kanskje ikke helt? Fødselstallene går ned, og det til de grader at statsministeren i sin nyttårstale tryglet folket om å lage flere barn.

Hva har skjedd?
Er karriere blitt viktigere enn barn? Er norske kvinners morsinstinkt svekket? Har de mistet lysten til å føde barn? Venter de kanskje for lenge, slik at de ikke rekker å få de barna de egentlig ønsker seg? Eller er det de unge mennene som ikke innser at kvinnens naturlige fruktbarhet er omtrent halvert ved 35 års alder?

Er boligprisene for høye og leilighetene for små? Lokker frihet og sydenferier mer enn ungemas? Kanskje er frivillig barnløshet blitt mer akseptabelt? Eller vil ikke unge idealister bidra til klimakatastrofen? Et norsk barn belaster jo kloden langt mer enn verdensgjennomsnittet.

Hva med å spørre kvinnene selv?
En del av de unge mødrene som kontakter meg er frustrerte eller triste. Noen er sinte. Andre angrer på beslutningen om likedeling. Den oppleves – ofte til deres egen overraskelse – som helt feil når barnet er et faktum. Det er ikke lett å være forberedt på de dramatiske hormonforandringene under svangerskap, fødsel og amming før de faktisk skjer. Hormoner som fremmer omsorg, velvære og tilknytning mellom mor og barn. De fleste kvinner forandres også psykisk mot slutten av svangerskapet. Det fødes ikke bare et barn, det fødes også en mor, sier et gammelt ord. Mors stemme, lukt og hjertelyd – alt kjent fra livmoren – beroliger barnet. Skrikingen halveres ved hudkontakt med henne. Alt dette omtales i blant som «naturens generøsitet mot det nyfødte barnet». Barnet oppnår også tilknytning og trygghet med fedre og adoptivforeldre, men hos kvinnen som har født slår biologien inn som en mektig hjelper, særlig den første tiden.

Uro for liv og helse
To generasjoner tilbake deltok fedre flest minimalt i omsorgen for spedbarnet. Under fødselen stod far helt utenfor, antagelig fylt av uro. Han – og alle andre – visste at her kunne det gå på liv og helse løs. Den uroen finnes fortsatt. Selv i beste fall er svangerskap, fødsel, barsel og ammeperiode krevende for kvinnen. Oftest går det bra. Men mange tusen gravide og barselkvinner rammes årlig av komplikasjoner. Fortsatt dør det rundt fem-seks norske kvinner hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsel. Biologi er skjebne. Norsk lov åpner for «positiv diskriminering» ved ulike situasjoner. Det har våre politikere glemt.

Norge må lære av EU!
Vi er så stolte over vår lange permisjon, mens ordet barsel har stille forsvunnet ut av norsk lovgivning. Norge er rettslig forpliktet til å følge EØS-avtalen, der Barselregulativ 92/85 slår fast at en kvinne som har født har rett til 14 ukers barselpermisjon før den delbare foreldrepermisjonen starter. EU-domstolen har bekreftet at dette er en grunnleggende rettighet for mor og barnet hun har født. Mor skal komme seg, ammingen etableres i fred og ro, og barnet får være nær den av foreldrene som er evolusjonært utviklet til å ta seg av babyen den første tiden.

Regjeringen er gjort oppmerksom på plikten til å innføre 92/85, men gjemmer seg bak at kvinner flest uansett tar ut det meste av den delbare permisjonen. Ja, heldigvis har det vært mulig frem til nå. De fleste par – 82 prosent – blir enige om at det er den beste løsningen. Fedre flest ønsker jo familiens beste. Men hva med de 18 prosentene som ikke blir enige? Hvem er da den sterkeste part? Sikkert er at kvinnen er i en svak forhandlingsposisjon på denne tiden.

Fagfolks moderate råd
En rekke høringsuttalelser fra jordmødre, leger, ernærings-miljøer, psykiatere og psykologer anbefaler at mor og baby må få rett til å være sammen på døgnbasis i minimum åtte måneder. Etter den tid er det enklere å kombinere fortsatt amming med en vanlig jobb. Vi må ha permisjonsrettigheter som ikke underminerer Norges offisielle helseråd om fortsatt amming hele første leveår. Kortere ammeperiode gir på befolkningsbasis mer sykdom hos både barnet og moren, og barnet går glipp av viktig hjerneføde.

For kort mødrekvote truer barnets beste
For første gang på mange tiår går ammingen ned i Norge, landet som er kjent verden over som et forbilde. Også mange av oss som har kjempet for pappaperm innser at mor og barn må få nok tid sammen i starten, til beste for hele familien.

Den gode, interesserte far er uansett der for barnet sitt det meste av tiden. De kjenner hverandre godt når hans tur kommer til å overta det daglige ansvaret. Da er en obligatorisk fedrekvote riktig.

Arbeidslinja
Det er viktig for Norges økonomi at kvinner er yrkesaktive. Men et par måneder mer sammen med brystbarnet for mødre som ønsker det, vil i praksis si at hun sammenlagt går glipp av mindre enn et halvt års lønnet arbeid dersom hun velger å få to barn. Neppe nok til å ødelegge arbeidskarrieren. At kvinner generelt velger noe annerledes enn menn skyldes antagelig andre faktorer, enten det gjelder å prioritere familien eller å velge yrke.

Fødestreik?
Kvinnekamp var og er en revolusjon. Er vi nå vitne til at «revolusjonen spiser sine barn», slik det skjedde da den franske revolusjonen utartet? Er norsk likestillingen på ville veier når det gjelder omsorgen for mor og barn?

Ser vi et gryende kvinneopprør mot millimeter-deling av foreldrepermisjonen, gitt den ulike biologien? Kanskje regjeringen skulle se litt nærmere på Facebookgruppa med over 30 000 medlemmer som engasjerer seg fordi staten nå har laget regler som tvinger mødre flest bort fra spedbarnet de har født, lenge før noen av partene er klar for det?

Lysistrata organiserte en sex-streik bland kvinnene i antikkens Athen, for å oppnå fred. Pågår det en stille fødestreik blant norske kvinner fordi de ikke føler at innsatsen blir verdsatt?

Related posts

Ammingens plass i permisjonsdebatten – en oppklaring til Ingrid Huitfeldt, Martin Andresen og Aksel Braanen Sterri

I innlegget deres omkring tredeling av foreldrepermisjonen påstår dere at amming ikke er viktig for norske barn, og at det derfor ikke er så farlig om noen sliter med å kombinere amming og jobb. Den manglende kildekritikken vitner om fravær av kunnskap om et av de viktigste folkehelsetiltakene i...

Les mer
høring stortinget

Ammehjelpen på stortinget!

Ammehjelpen er som dere kanskje vet en frivillig, partipolitisk uavhengig, humanitær organisasjon som ble stiftet i 1968. Vi fyller altså 50 år i år 2018. Hipp hurra!!! Ammehjelpen består per i dag av rundt 160 aktive ammehjelpere som veileder andre mødre på fritiden sin. I 2017 besvarte vi nesten...

Les mer

Legg inn en kommentar